|
There are no translations available.
Artikkel om Thomas i Hamar Dagblad 12. november 2009
Midt i musikken
Collegium Vocale har vært min syngende Stradivarius, sier Thomas Richard Caplin
Hilde Berit Evensen
På Malta ble Hamars gullstruper nylig tildelt tilskudd til gulldiplomsamlinga si i den internasjonale korkonkurransen Musica Mundi. Det kvitres om at det er nettopp i evnen til å være så til de grader til stede, at Thomas Caplin-magien har sitt utspring.
Kormedlemmene opplever ham som ekstremt fokusert, uhyre musikalsk og TYDELIG som formidler.
– Hele fyren er jo musikk, og han er aller best når det virkelig gjelder, sier en av dem som var med til Malta den første novemberhelga. Collegium Vocale reiste hjem med to gulldiplom og en hederspris for fremragende urframføring av verket Jesu Dulcis Memoria av den sveitsiske komponisten Ivo Antognini.
Korets stadige suksesser ute og hjemme krever både frosk og fugl av Thomas Caplin.
– For å være en trygg og tydelig stifinner og formgiver, må jeg gå foran med blikket langt fram – uten at jeg ikke mister noen bak. Det krever fugleperspektiv og froskeperspektiv – samtidig med at nuet, framtiden og fortiden påvirker hverandre mens koret synger.
– Såpass?
– For å lede godt, må jeg vise med hele kroppsspråket at jeg er der, samtidig med at jeg analyserer uten stopp inne i hjernen. Det jeg hører underveis, får konsekvenser for neste skritt. Det må være sånn, hele tiden mens jeg viser vei.
Dirigentrolla høres ut som den glatt kan sammenlignes med et avansert dataspill der det gjelder å være interaktiv med mange andre spillere samtidig for å oppnå god sum.
Det Thomas Caplin liker dårligst med dirigentrolla, er ordet: Dirigent. Det smaker for mye av å skulle peke sangere rundt i et landskap av rett og feil.
– Jeg misliker det ordet! Fnyser han. – Noen har sagt at stemmen er sjelens speil. Min oppgave er å gjøre noe med originalen; lede mennesket bak stemmen. Da må jeg være en utvikler av rom for musikken, en coach, en musikksjelesørger…
Ei hel side i notatblokka settes resolutt av til ord som kan beskrive hva ikke-dirigenten vil være. Samlelista følger ved intervjuets slutt.
Etter 20 års arbeid i musikkens tjeneste ved Høgskolen i Hamar, fra i høst med tittelen dosent og for tida i permisjon for å være musikkfaglig rådgiver i Norges Korforbund, er Thomas Caplins syn på musikken og mennesket snudd opp ned.
– For tyve år siden hadde jeg én ting på dagsorden: Meg selv. Men jeg måtte være sånn da. Det var nødvendig for å få drivkraften jeg trengte til å skaffe meg nok kunnskap. Så, i 1989, begynte jeg å undervise på lærerhøskolen som den het da, samtidig med at jeg underviste på Toneheim i fem år. I 1990 tok jeg over Collegium Vocale. Jeg var midt oppi det store skiftet i livet mitt.
– Hva skjedde?
– Det begynte å gå opp for meg at det jeg trodde var målet, var middelet, både musikalsk og menneskelig.
– Kan du forklare?
– Jeg trodde mennesket var middelet og musikken målet. Gjennom å skrive boken "Fra teknikk til Musikk", en lærebok i korledelse, oppdaget jeg at det er omvendt. Det var en stor ideologisk og filosofisk oppdagelse for meg som menneske. Music is about humanity, legger ikke-dirigenten til. Han oversetter ettertenksomt for seg sjøl: Musikk handler om medmenneskelighet…
– Men hva er det å være medmenneskelig, ekte medmenneskelig?
Svaret kommer uten betenkningstid:
– Det er å våge å være de vi er, altså konstant avhengige av hverandre, villige til å gi og ta.
Thomas Caplin og Collegium Vocale gjør det i praksis ved å dele musikken sin med alle som vil komme på konserter, men også ved å engasjere seg internasjonalt solidaritetsarbeid.
"Tro på en sang" er et prosjekt for barn, ledet av Musikkakademiet i Venezuela. Ti prosent av Collegium Vocales billettinntektene, uansett om koret går over- eller underskudd, går til sang som brukes aktivt i samfunnsbyggende arbeid. Koret fikk muligheten til å gå inn i prosjektet fordi det har en av landets mest anerkjente dirigenter, Thomas Caplin. I november 2007 ble han valgt ut som en av få dirigenter i verden til å bygge opp prosjektet "Conducting without borders" (dirigenter uten grenser). "Tro på en sang"-prosjektet gir barn tilbud om å være med i kor og synge sammen i tillegg til mat, et trygt sted å være og en mulighet til å overleve.
Det å forstå at det er menneskene bak stemmene, ikke stemmene, en korformgiver (altså ikke-dirigent) skal lede, arbeider Thomas Caplin utrettelig for å gjenklang for. Det er visst ikke enkelt.
– Det er tragisk med musikkutdanning som mangler så vesentlige fag som sosiologi, pedagogikk, psykologi, lederskap og sist, men ikke minst, kommunikasjon på timeplanen, slår han fast så det dirrer i usynlige paukeskinn i mange meters omkrets. Men det er ikke nok med det. Caplin lar stemma si fyre løs på en imaginær giga-gongong: – Når lærere kan få seg til å si at disse fagene ligger implisitt i musikkundervisningen, er det én ting å si: Det er respektløst! Dagens musikkundervisning gjør det mulig å lære instrumenter, men ikke om menneskene bak.
Musikkromutvikleren (ikke-dirigenten) stønner som en barytonsax, lar den ene hånda ta seg ei rufserunde gjennom håret, og oppi der fantes det tydeligvis en betraktning om menneskekunnskapen som burde gjennomsyre musikken. Det kommer ut av munnen hans i form av en "gartner-lignelse":
– Hvis du hadde hatt et veksthus med mange, helt forskjellige vekster inni, ville du da bare gitt vann til plantene i det ene hjørnet? Nei, du ville gått omkring i veksthuset og sett om alle planetene hadde det de trengte; om de som trengte mindre lys, fikk stå litt i halvskyggen, om de som trengte mer vann enn de andre, fikk det, om de som trengte mest luft fikk stå litt opp på hylla under det halvåpne vinduet…
Thomas Caplin ser alvorlig og insisterende ut når han sier dette og siterer en dansk pedagog:
– Mennesket er en blomst. Valget er enkelt: Skal det få vokse og blomstre, eller skal det knuses?
Når ikke-dirigenten (gartneren) snakker sånn, blir det blir usedvanlig lite vanskelig å se bilder i løse lufta foran seg av skjøre blomsterstilker som knekkes lett som ingenting av nonchalante hender.
Både "gartner-lignelsen" og tanken om musikken som et middel til å oppnå menneskelig harmoni, er langt fra forbeholdt musikkens verden. Slik Thomas Caplin ser det, er næringslivet bedre enn de fleste til å dra veksler på lignende filosofi.
– I USA har de begynt å "plante" bedriftsledere i kor og orkestre for at de skal kunne finne ut av hva samspill er og gjøre sin egen jobb bedre. Når de har fått oppleve å være del av et kor i god harmoni og fått kjenne pulsen, klangen, uttrykket, tryggheten og den felles intonasjonen, da får de en ny innsikt de har bruk for som ledere. Næringslivet i Hamar-området kunne skaffe seg mange enda bedre ledere ved å duppe dem litt i Collegium Vocale-sammenhengen. Det er jeg sikker på! klinger det i klokkeren overbevisning fra ressursutvikleren (ikke-dirigenten).
Og apropos ressurs… Hvorfor har ikke vennskapsby-representantene fra Hamar oppdaga at når de drar til vennskapsbyen Lund, så kunne de nå i to tiår dratt nytte av en hamarsing som vokste opp i Lunds nabolag, Malmö og kunne knytta flere kontakter enn rådmannen i Hamar noensinne kan håpe på. Thomas Caplin drar jevnt og trutt til Lund fordi han er kor-formgiver (ikke-dirigent) også for et kor i Hamars svenske vennskapsby: Lunds Studentsångare. Når rådmannen, altså Hamars vennskapsbyoverhode, leser her at Hamar har en som leder velklingende kor i både Lund og Hamar, bør det ikke gå lang tid før han kaster seg på telefonen og finner ut når, ikke om, korene skal synge sammen i Hamardomen og, om forhåpentlig få år, under åpningen av Hamars kulturhus.
Egentlig skulle det bli plass til Caplin-betraktninger om HamKam og næringslivets iver til å pøse penger inn i et fotballag som ikke fungerer, i stedet for å satse på for eksempel ekte, internasjonalt merkbar eliteaktivitet skapt av Collegium Vocale og Damenes Aften…
Og så skulle det blitt litt plass til å forklare hvorfor ikke-dirigenten (realisatøren) er lidenskapelig golfspiller, noe han har vært i over 30 år…
… men så var det den lista over alle orda som kan erstatte ordet dirigent i det caplinske univers – etter at han her klappes fram igjen på scena til en siste replikk:
– Musikk – akkurat som fotball, bedriftsliv og andre sosiale sammenhenger – handler om hvordan vi samspiller mennesker imellom og utvikler kommunikasjon. En lykkelig fotballspiller er en harmonisk samspiller som får respekt og utviklingsrom. Det jeg ikke begriper, er hvorfor politikere i Hamar ikke ser at det er samme sak for korsangere og andre musikere som presterer på høyt nivå, sier
Musikkromutvikleren,
Stifinneren,
Visjonæren,
Veiviseren,
Formgiveren,
Ressursutvikleren,
Coachen,
Forbildet,
Musikksjelesørgeren,
Realisatøren og
Gartneren
Thomas Caplin
INTERNASJONALT: I framtida vil dosent Thomas Caplin arbeider i det internasjonale kormiljøet. Jeg vil bygge korledere, for kor bygger samfunnet, sier han.
Collegium Vocale har vært min syngende Stradivarius, sier Thomas Richard Caplin.
Folk kvapp, da dirigent Caplin i vår sa opp seg i begge sine toppkor, både i Kammerkoret Collegium Vocale på Hamar og mannskoret Lund Studentsångare i Sverige. For hvordan kan en mann med hans ambisjoner si fra seg en kammerkor-Stradivarius og et av verdens beste mannskor? Har det klikke for 'n, hell?
- Nei, nei, nei. Det er bare riktig å skifte bane nå, sier Caplin, som ble hodejaktet til Hamar fra Sverige i 1989, og i dag er en sentral aktør både lokalt og nasjonalt. Nå vil jeg tørre å lukke et vindu, og se hvilke nye som åpner seg.
Han får neppe sitte lenge og titte, vinduene spretter opp mot et helt verdenslandskap. Caplin er velkjent i internasjonalt kormiljø og er etterspurt som både inspirator, foredragsholder, gjestedirigent og ikke minst dirigentlos fra sør til nord. Eksempelvis står Østerrike, Indonesia, Kina og USA på reiseplanen allerede.
Og det er akkurat slik han vil ha det nå. Han fyller femti, vil ha nye utfordringer og større frihet, en herlig kombinasjon. Når toppen er nådd her hjemme, finnes det tross alt rikelig andre topper å gå mot der ute.
- Så livgivende, så inspirerende! Etter 25 år er det begrenset hvor mye mer jeg kan lære av det norske kormiljøet. Men læremulighetene i det internasjonale er uten grenser, Nå vil jeg dele med meg av erfaringene jeg har gjort her, bruke min spisskompetanse for det musiske fellesskapet internasjonalt. Og så kan jeg ta med meg nye erfaringer tilbake til norsk kormiljø.
- Dessuten fyller jeg femti år i sommer, og har de siste to åra kjent at mitt fortsatt ekstremt høye aktivitetsnivå ikke lar seg kombinere med alderen på lang sikt. Alderen kan jeg ikke gjøre noe med, men aktivitetsnivået kan jeg regulere. Jeg har tross alt hatt minst to kor i uka i 25 år sammenhengende, nå vil jeg lade batteriene på andre måter. Det kjennes som en frihet. Som jeg kan puste litt. Trene, bygge opp meg selv.
- Gikk du lei?
- Nei. Jeg kom bare til et punkt der jeg var ferdig. Da jeg ble hentet til Hamar var jeg en ung, ambisiøs korleder, med store visjoner om å prøve ut mer enn det konservative og konserverende svenske kormiljøet på den tiden tillot. Og det fikk jeg gjennom Collegium Vocale, sier Caplin.
Han er født og oppvokst i Malmö, utdannet sanger, dirigent og korpedagog ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium i København og Musikhögskolan i Stockholm, og kom til Hamar som sangpedagog ved Toneheim Folkehøgskole og Høgskolen i Hedmark i 1989. Nokså straks ble han hentet inn som musikalsk leder og dirigent for Kammerkoret Collegium Vocale, etter at forrige dirigent, Øystein Årva, gikk bort. Gjennom 25 års målbevisst arbeid med Caplin i spis har koret etablert seg som et av landets ypperste, et finstemt instrument som spiller på alle hans strenger. I høst vant Collegium Vocale juryens ærespris i stor internasjonal korkonkurranse på Malta.
Lørdag kveld stiller de tjuetalls gullstrupene til konsert i Domkirka med Thomas, for han heter bare det, som dirigent for siste gang. En epoke er over, en ny begynner. Han kjenner seg trygg, når han overlater direksjonen til korets nye musikalske leder Ketil Belsaas, som for øvrig er gammel cv-sanger.
- Er du ferdig med Hamar også?
- O, nei. Norge og Hamar ble og er min smale lykke. Her har jeg kunnet klatre både akademisk, gjennom Høgskolen i Hedmark, og musikalsk, gjennom Collegium Vocale. Koret har vært prøveklut for mine ekspansive tanker om hele tiden å søke noe nytt på basis av det tradisjonelle. Et fantastisk redskap, som har gitt meg muligheten til å gjøre musikk på høyt nivå, Samtidig har arbeidet mitt ved høgskolen resultert i at jeg har skrevet lærebok, og blitt dosent. Jeg har kjent meg så utrolig satt pris på og velkommen i Hamar, det er deilig å bo et sted hvor de kjenner deg, du slipper å vise legitimasjon, og får et klapp på skulderen i ny og ne. Et vanlig menneske trenger det. Jeg har ikke angret en dag på at jeg flyttet hit.
- Er det lettere å være stor fisk i liten dam, enn omvendt?
- Helt sikkert. Men jeg tror jeg har forandret meg undervegs. Jeg har vært utrolig heldig. Fra å være navlebeskuende, selvopptatt og mest interessert i min egen karriere, der korsangerne var trappetrinn i mitt karrierehig, har det snudd seg totalt til at det nå er menneskene - ikke musikken som teller. Vi er så oppflasket på at musikken er målet, men den er faktisk ikke det viktigste. Jeg bygger ikke musikk lenger, men mennesker. Jeg ønsker å hjelpe andre korledere til utvikling, og har kompetanse jeg vil bruke. Mitt hovedfokus nå er å legge til rette for fellesskapet, så vi sammen kan løfte fram korsangen, som et samfunnsbyggende element, som instrument til utvikling for alle.
- Dette er en trend verden over, vitenskapelig forskning beviser at det å synge er helt grunnleggende. Et nyttig redskap som forebyggende helsearbeid, også i allmenterapeutisk sammenheng. Vil du ha sjukefraværet ned, så la folk begynne å synge i kor. Det bør være like logisk å sponse korsang som treningsstudio. Sang er byggende og utviklende, både fysiologisk, biologisk, psykologisk og sosiologisk. I sangen møtes vi og er like. Når vi har noe å feire, når vi sørger - dette er noe alle mennesker deler. Det er ikke for ingenting at England, som er lysår foran oss i så måte, avsatte 10 millioner pund i 2008, for å fremme sangen i barneskolene. Og at en av landets største tv-suksesser akkurat nå er tv-programmet The Choir, på BBC (bbc.co.uk/sing/choir). Det går faktisk an å erkjenne at sangen er basal for å bygge et godt samfunn, Så hvorfor denne tregheten og motstanden?
Denne tregheten og motstanden har Caplin satt seg fore nedkjempe. Han arbeider nå i halv stilling som musikkfaglig rådgiver i norsk korforbund, og er med på å legge føringer og implementere løsninger i alt fra store politiske prosesser, til å bistå enkeltsangere til egenutvikling. Gjennom sitt internasjonale virke kan han spre og hente inspirasjon, i korforbundet omsette idé til handling. Samtidig fortsetter han i halv stilling som dosent ved Høgskolen i Hedmark. Uten et eneste kor på fritida. Kanskje blir det ny bok? Læreboka hans er oversatt til en rekke språk, og nå får han jo litt tid. Kanskje en utviklingsdvd for indonesia? Mulighetene ligger ponere enn før.
Det kommer til å trille tårer når Thomas løfter haka og dirigentstokken, ser Caplin Vocale inn i øynene, og slår inn avslutningskonserten i Hamar Domkirke lørdag kveld. Garantert i salen og i koret. Og kanskje vassflyg svensken også, for det er så fin korhistorie de avslutter, og så utrolig fantastisk musikk de har på programmet.
Men han er aller mest optimistisk, takknemlig og spent på framtida. Etter avslutningskonserten i Hamar bærer det ut på tur med Lundsangerne, der avslutter han sitt engasjement med Kinareise, på gigakonkurranse nå i sommer. Så står han korløs. Verden er ikke det verste man har, og om litt er Caplin klar. Eller rettere: Caplin er allerede klar. |
Presse
